Thea Anette Stenersen

Min reise har vært alt annet enn rettlinjet. Jeg startet som overvektig, uten særlig glede av bevegelse. Men så tok jeg steget — jeg meldte meg på mitt første løp og fant noe i meg som ville mer. Den gnisten utviklet seg til løpeglede, et fellesskap og en drivkraft jeg aldri hadde forventet.
I dag ser jeg tilbake på en enda større kamp: kreftbehandling. Hvordan er det å løpe seg gjennom cellegift, svette, smerte og usikkerhet? Hvordan beholder man motivasjonen når kroppen verker og hodet roper stopp? Og viktigst av alt: hva driver deg når du er erklært kreftfri — men fortsatt ikke "helt frisk"?
For meg har (løpe)miljøet vært mer enn bare treningskamerater og ruter på gps-klokka. Det har vært fellesskap, forståelse og kraft i å dele både motgang og triumfer. Det har vært et sted der jeg kunne møte meg selv i ny tilstand og finne tilbake til det som gjør meg levende.
I løpet av behandlingen – midt i uvisshet og følelsen av å miste kontroll – var det de små skrittene og dialogene som holdt meg oppe. Å gå, tusle, snakke til meg selv, og kjenne at jeg fortsatt kunne gjøre noe, være i bevegelse — det ble fundamentalt.
Men reisen slutter ikke med kreftfrihet. Den fortsetter inn i det nye livet: musklene, sjela og selvtilliten skal vokse, selv når kropp og sinn bærer sporene av sykdom. Det er i dette rommet, midt i "det vanlige livet" igjen, at motet trengs mest.
➡️ Dette vil jeg dele med deg.
Historien, erfaringene, spørsmålene — og kanskje noen svar.
Hvordan finne gnisten når alt er slukt av mørke?
Hvordan leve når livet endrer seg?
La oss snakke om det.
La oss løpe sammen – også når stien virker brattest.